|
Helt fra skapelsen og helt til i dag, har vår Far i himmelen søkt og lett etter menneskene for å få kontakt med dem. Det er et brennende ønske etter å møte deg og meg for å bli kjent med oss.
I 1. Mos. 1,26 sier Gud: ” La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse”.
Det var en handling fra Guds side å fylle jorden med mennesker, for at han kunne ha samfunn med dem og vise dem sin storhet, sin nåde, sin godhet og barmhjertighet. Men han ville også at mennesket skulle lengte og søke etter ham. I Pred. 3,11 leser vi at “også evigheten har han lagt i deres hjerte”. Det finnes altså en lengsel i et hvert menneske etter å møte Gud, etter å få mettet det behovet som vi alle kan kjenne i vårt indre menneske.
Gud har skapt oss på underfullt vis og vi er unike i hans øyne, hver og en. Vi er ikke kopier av et standard menneske, men vi er alle forskjellige og verdifulle for Gud. Han har utrustet mennesket med gaver og gitt det egenskaper, ulikt fra de andre. Bare en Gud kan ha skapt og formet mennesket slik. Selv ikke et fingeravtrykk er likt et annet. hvordan kan det være mulig? Når vi ser på hverandre, ser vi lett at det er forskjell på oss, noen er høye andre er lave. noen tykke og noen smale.
Han har gitt hvert menneske en kropp som er den “hytta” vi bor i. For det egentlige deg finnes jo på innsiden. Du har en levende sjel med meninger, med følelser og opplevelser, du er i stand til å tenke og fatte beslutninger. Og dypest inne i oss finnes vår ånd.
Bibelen bruker ordet hjerte for å beskrive vårt innerste menneske. I vår dagligtale blir dette ordet brukt både om vårt fysiske hjerte – blodpumpa, og om hvordan mennesket er. Vi sier for eksempel at en person har et godt hjerte hvis han eller henne har omsorg for andre og bryr seg om andre mennesker. Vi hører om mennesker som har en hjertesak som de brenner for.
Når Gud bruker ordet hjerte i sin beskrivelse av oss, så rommer det mye mer enn bare det fysiske.
Vårt hjerte er vårt indre menneske, det egentlige deg og meg. I vårt hjerte finnes vår ånd som Gud har født på ny og tatt bolig i, om vi er frelst. Gal. 4,6 sier:” Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!”. Det er dette nye livet vi får i frelsen, som er i stand til å ha samfunn med vår Far i himmelen. Vårt hjerte roper “Abba” og det betyr ganske enkelt pappa. Vårt forhold til Gud er et barn –> far forhold.
I frelsen har vi blitt en ny skapning. 2.Kor. 5,17 sier “Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.” Vi har fått ett nytt hjerte og en ny natur.
Det er her vår egentlige personlighet ligger, slik som vi er med våre følelser, vår vilje, vår karakter og vår samvittighet. Ingen andre kan se dette fordi det er skjult.
Vårt hjerte er det dyrebareste Gud har gitt oss. Ord. 4,23 sier: “Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det.”
Uten et hjerte vil vi ikke ha noe liv i oss på samme måte som om blodpumpa holder liv i vår kropp.
I utgangspunktet er vårt hjerte ondt, siden vi var slaver under synden, før vi ble frelst. Vi var syndige mennesker og vår ånd var ikke født på ny.
Bibelen sier i Matt. 15,19: “For fra hjerte kommer onde tanker, mord, hor utukt, tyveri, falsk vitnesbyrd, spott.”
Videre sier Matt. 12, 34-35: ” Hvordan kan dere tale godt, dere som er onde? For det hjertet flyter over av, det taler munnen. Et godt menneske bærer fram gode ting fra sitt gode forråd, og et ondt menneske bærer fram onde ting fra sitt onde forråd.”
Altså er ikke mennesket godt i seg selv, men trenger å bli frelst. Vi behøver å “se” en Gud som er god og som kan forvandle vårt liv. Gud kjenner vårt hjerte og vi kan ikke skjule noe for ham, sier Ap. gj. 15,8.
På grunn av mange omstendigheter rundt oss mennesker og selvfølgelig på grunn av synden, kan våre hjerter ha opplevd mange ting som har gjort at vårt hjerte kan ha blitt kaldt, hardt, det kan ha blitt såret og ha smerte.
Selv etter at vi er blitt frelst kan vi oppleve at vi har onde tanker, urene motiver osv. i oss. Da er det viktig at Guds lys får lyse på alle mørke steder i vårt indre slik at han kan rense ut dette (2. Kor. 4, 6).
Gud vil rense vårt hjerte fra alle onde ting (Ap. gj. 15,9). Når vi er ærlige mot oss selv og lar Gud peke på ting i våre hjerter og vi så bekjenner dette, vil han tilgi oss og rense oss fra dette.
Her er kjernepunktet i evangeliet. Alle mennesker har syndet og vi klarer ikke å leve syndfritt for vår Gud. Når synden kom inn ved syndefallet, ble det en dyp kløft mellom mennesket og Gud. Gud kan ikke omgås syndige mennesker. Derfor sendte han sin Sønn Jesus Kristus til en soning for våre synder, for at vi igjen kunne ha fellesskap med vår Far i himmelen.
Vi har et løfte i 1.Joh, 1,7 og 9 som sier: “Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.”
Vi får da en ren samvittighet og ingen ting kan anklage oss innfor Gud. Vårt forhold til Gud er gjenopprettet og vi kan ha frimodighet i våre bønner til Gud slik som 1.Joh. 3,20-22 sier.
Sal. 139,23-24: “Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!”
Vi kan ha denne bønn i vårt indre at Gud skal ransake vårt hjerte og lede oss på sine veier. En slik bønn hører Gud alltid, og han er der for å hjelpe hvert menneske som tar sin tilflukt til ham.
Jak. 4,5: “… Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss.”
Gud lengter altså etter å ha samfunn med de menneskene han har skapt. Han er faktisk nidkjær for akkurat dette. Guds hjerte for oss er så stort og rommer så mye omsorg og godhet. Dette vil han øse utover oss.
Men når vi søker å tilfredstille “hungeren” i vårt indre menneske med alt annet enn Gud, opplever vi en kortvarig stimulans. De opplevelsene og “kick” vi kan få, varer jo ikke evig. Faktisk tar de slutt ganske fort og livet blir fort en søken og et strev etter mer.
Når vi gir gjensvar på kallet fra Gud, møter vi ham som kan tilfredstille alle våre behov. Hungeren i vårt indre menneske blir mettet og vi blir tilfredse og glade.
Bibelen sier at vi skal tilbe Gud i ånd og sannhet (Joh. 4,24). Det er i fra vårt hjerte vi kan tilbe og elske Gud. Det første bud er jo at vi skal elske Herren av hele vårt hjerte.
Gud har gjort det slik at vi må involvere vårt hjerte i tilbedelse av ham. Han vil at vi skal komme innfor han med et rent og ydmykt hjerte. Et hjerte som kan formes og dannes i hans hånd.
Rom. 5,5: “Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt”.
Vi er spedbarn åndelig sett når vi blir frelst. Gud ønsker å bringe vårt hjerte inn i sin kjærlighet og fylle det. Da kan vi vokse og utvikle vårt innerste menneske.
1. Pet. 3,14: ” ..men hellige Kristus som Herre i deres hjerter”.
Når Jesus får ta plassen i vårt hjerte, er det han som leder oss og fører oss på sine veier. Vi blir sterkt knyttet til ham og han blir en venn som går med oss alle dager. Han har lovt å være ved vår side i alle situasjoner og vanskeligheter. Han er i stand til å bære oss, selv når vi ikke kan gå. Tunge dager fylt med oppgivelse og motløshet kan endres til kraft og seier, når han får røre ved oss.
Når Jesus får være Herre i vårt hjerte, vil vi ikke så fort bli ført bort fra ham.
2.Krøn. 16,9: “For Herrens øyne farer over hele jorden for kraftig å støtte dem som er helt med ham i sitt hjerte.”
Gud vil at våre hjerter skal være likt hans hjerte. Han vil fylle det med kjærlighet slik at vi kan være en tilførsel til andre mennesker. Bare da kan vi vise ekte omsorg og kjærlighet. Det kan til tider kreve mye tid, forståelse og omsorg å hjelpe mennesker som har kommet i en vanskelig livssituasjon. Det er lett å tekke seg bort og overlate den hjelpende hånden til andre. Vi strekker ikke alltid til. Men om vårt hjerte vil være helt med Guds, kommer han å støtte oss kraftig og gi oss det vi behøver for hver situasjon.
Gud søker etter slike mennesker. 1. Sam.16,7: “Men Herren sa til Samuel: Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst! For jeg har forkastet ham. Jeg ser ikke på det mennesker ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.”
Det var hjertet til David som Gud var interessert i. David var en mann etter Guds hjerte og Gud kunne bruke han til konge over Israel (Ap.gj. 13,22). Gud hadde omsorg for Israels barn, tross deres ulydighet mot ham. Gud ville føre sitt folk tilbake til seg. Til det trengte han en som kunne lede folket, en som virkelig kjente Gud. David hadde vært med Gud, blitt formet og dannet i hans hånd. Han var ikke fullkommen, men hjerte var i Guds hånd. Gjennom Davids hjerte fløt det en strøm ut til folket. Han er da også blitt et forbilde på Kristus.
Jesus Kristus utgjød sitt hjerte for oss mennesker på Golgata.
Fra det verk han gjorde på korset springer det et kontinuerlig liv ut til oss.
Joh. 7,38-39: “Men på den siste, den store dag i høytiden, stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann.”
Når vi ble frelst, ble vår ånd født på ny. Vi ble en ny skapning i Kristus og fra vårt hjerte springer dette nye livet ut. Dette Åndens liv skal prege oss mer og mer. Vi får Guds nærvær og herlighet i våre liv. Kristenlivet blir ikke dødt og kjedelig, men det er fylt av liv og glede.
Dette vil øke og øke i våre liv så lenge vi lever etter Guds ord, søker Gud i bønn og har et mykt hjerte innfor ham.
Dette livet er selve kraften og styrken i oss. Vi får kraft til vår daglige vandring.
Det er i vårt hjerte vi kjenner og erfarer Gud. Vårt sinn forstår ikke alltid hva Gud gjør, men i vårt hjerte vil vi kjenne igjen om ting er fra Gud eller ikke. Han vil ikke at vi skal gå i uvisshet og blinde. Han vil lede oss trygt på sine veier.
Bibelen sier som en advarsel til oss at dette livet kan stivne og bli hardt. Vi kan få harde og forherdede hjerter om vi ikke vil ta imot Guds Ord og den formaning som han gir oss i kjærlighet (Hebr. 4,7). Da blir vi slike som kan høre og høre uten at det får noen virkning på oss. Gud når ikke inn med sitt ord, sin kjærlighet og sin omsorg til oss. Da går vi rett og slett våre egne veier og vi mister det Gud hadde tenkt til velsignelse for oss.
Så la oss ha et ydmykt hjerte, som søker inn til Faderen, for å la seg fylle og formes i Herrens hånd.
Amen.
|
solfrid elisabeth sørdal